Anmeldelse av Acelsia – “Quietude”

Det Oslo-baserte bandet Acelsia ga i 2010 ut EP-en «Quietude», en EP som beviser at de er et band som klarer å håndtere flere stiler, samt skape kontraster med ren og klar vokal over tunge riff.

Allerede få sekunder etter å ha trykket på «play», hører vi akkurat det. I den første sangen, «All These Years» blir vi møtt med et røft riff akkompagnert av kraftfulle slag på både cymbaler og skarptromma i noe som kunne vært hentet rett fra Foo Fighters, før vokalist Malene Markussens krystallklare vokal skaper en nydelig kontrast i hele lydbildet. Videre dras stemninga enda et hakk opp idet en leken gitar kommer inn, samtidig som også vokalist Markussens vokal er i en tostemt harmoni. Når vi kommer til refrenget dras tempoet ned, og stemningen stiger i det vokalen får en solid og fremtreden rolle. Mot slutten får vi også et godt eksempel på hvordan dette bandet klarer å balansere flere sjangre samtidig, når Markussens klare og lyse vokal blir komplementert med et dypt «growl» fra det som høres ut det som ble beskrevet som den innerste sirkelen av Dante.

I tillegg til vokalist Markussen, besto bandet på den tiden forøvrig også av Odd Henning Skyllingstad og Marius Skarsem Pedersen på gitar, Nils Engeness på bass og Håkon Hellerud på trommer.

Neste sang, «Happiness prevails», begynner litt i samme stil som sin forgjenger, ganske rett på med en bunnsolid intro som virkelig får satt i gang den berømte rockefoten. Denne sangen følger på i samme stil med å gå over i et litt roligere parti der vokalen styrer, før en råfrekk synkopert takt i ren Jethro Tull-stil presser sangens tempo opp igjen. Acelsia viser i denne sangen at de virkelig behersker prog-rock-sjangeren med sine temposkifter og ulike partier. Vi blir her tatt med på en musikalsk reise med innslag av heavy metal, litt mer melodisk metal, og også et lite pop-liknende disco-rytmeparti! I kjent prog-stil binder de elementene sammen til et stykke god musikk.

Sang tre, «Unbroken», er en stemningsfull, rolig og tung sang som gir deg lyst til å skru av lysene der du befinner deg, for så å dra frem lighteren mens du står der og headbanger tungt og dypt. Her blir vi også møtt med bass og gitar i fint samspill, som noe vi kunne hørt fra band som Coheed and Cambria. Også her blir de tunge rytmene satt i klar kontrast mot den klare og lyse vokalen.

Den siste sangen fra denne EP-en er «Still Undone». Starten er brå og plutselig, med et lekent og fint samspill mellom alle instrumentene. Idet verset begynner får vi harmonier på alle fronter. Gitarene spiller i tostemt harmoni mens bassen ligger der bunnsolid i bunnen, mens vi også får en harmonisk koring på vokalen. Dette har allerede satt standarden for resten av sangen. Vi blir også invitert med på noen partier som hadde passet rett inn i trash-metalens barndom! Sangen, og EP-en forøvrig, avsluttes med grove, mørke «growls» samtidig som en nydelig harmonisk koring av Markussen ligger under og skaper en regelrett magisk stemning.

Acelsia klarer med denne EP-en å vise sine hva de er sterke på. De klarer å kombinere de forskjellige elementene i sangene, og de skaper også stemningsfylte partier. De klarer å vite når de skal «gønne på» og når de skal roe ned. I tillegg til dette er det fine harmonier, lekne gitarriff, tidvis frekke synkoper. De klarer å vise at det er fullt mulig å skape noe som alt i alt høres ut som melodisk prog-metall!