Anmeldelse av Gorgoroth – Quantos Possunt ad Satanitatem Trahunt

Gorgoroth er en av de gamle ringrevene innen norsk black metal, og beryktet for sine ekstreme bandmedlemmer, sinnssyke sceneshow som virkelig klarer å støte noen og enhver, og ikke minst politietterforskninger både i Norge og utlandet. Noe som skiller Gorgoroth fra mange andre black metal-band er at de kontinuerlig jobber med en veldig rå lyd, noe som absolutt har blitt et kjennemerke for bandet.

I løpet av første halvdel av 2000-tallet gikk Gorgoroth fra deres tidligere låtskriver over til King ov Hell. Dette brakte med seg et nytt lydbilde som var mer aggressivt og mer kaotisk i uttrykk. Mange bra album ble produsert frem til midten av 2000-tallet, noe som gjorde forventningene til Quantos Possunt As Satanitatem Trahunt ekstra store. For mange var det stor spenning til hvorvidt bandet skulle klare å opprettholde kvaliteten på tidligere materiale, som for eksempel Twilight of the Idols fra 2003, og Ad Majoren Sathanas Gloriam fra 2006.

Infernus tilbake

Mye av grunnen til denne spenningen var nok knyttet til det faktum at både Gaahl og King ov Hell var ute av bandet, og at man dermed ikke helt visste hva man kunne forvente i forhold til lydbilde og kvalitet. Dog kan man tenke tilbake på albumet Destroyer fra 1998, hvor Gaahl faktisk bare var å høre på en sang. King ov Hell var heller ikke en del av bandet på dette tidspunktet. Dette var et skikkelig kvalitetsalbum, noe som beviser at Gorgoroth så visst ikke trenger disse to frontfigurene for å produsere god musikk.

Med Infernus i spissen, er Quantos Possunt Ad Satanitatem Trahunt et blikk tilbake på Gorgoroths opprinnelse, en påminnelse om at det ikke var de senere albumene som gjorde bandet til den hjørnestenen det har blitt i norsk black metal, men at den posisjonen faktisk ble meislet ut allerede på slutten av nittitallet. Låtene på dette albumet ble i all hovedsak skrevet mellom 2006 og 2009, det vil si den tiden da Infernus så å si var fryst ut av bandet.

Albumet har på denne måten blitt hans velkomst tilbake inn i varmen, med en kvalitetslyd som forteller oss at han aldri egentlig forlot bandet i hjerte og sjel. Med et steg tilbake til en mer konvensjonell og kontrollert sound, er Gorgoroth tilbake på banen med et album som både er rent og relativt «gammeldags» når det kommer til black metal, men dette gjør det også til et veldig vakkert album.

For mange er det nok kaoset, mystikken og den mørke råskapen som trekker når det kommer til black metal, men mer melodiøse lydbilder kan faktisk være med på å trekke musikken inn i helt andre uttrykk som er utrolig interessante. Dette er noe som er gjort svært gjennomført på dette albumet. Her finner du harmonier og korsang som gjør at musikken virkelig har tatt et steg opp og frem, og som ikke minst gjør albumet spennende og interessant å sette seg ned og høre på, fra start til slutt.

Return to greatness

Alt i alt er dette albumet en slags «return to greatness» for Gorgoroth. De har lagt konfliktene bak seg og returnert til sin gamle lyd, og i tillegg kombinert denne med den mer rolige, old school-versjonen av black metal. Albumet er godt skrevet, har en god produksjon i bunnen og er et album av høy kvalitet. Det er studioprodusert, så her får du ikke den rå følelsen av et album som er spilt inn utendørs i vær og vind. Gorgoroth har likevel unngått et overprodusert album, men har heller levert et album hvor lyden står i fokus og som leverer akkurat det det mener å levere. Dette er et album man absolutt bør sjekke ut.