Anmeldelse av Kivimetsän Druidi – Betrayal, Justice, Revenge

Kivimetsän Druidi er et finsk folk metal-band, opprinnelig fra byen Kouvola. Navnet betyr «druidene fra steinskogen», og musikk baserer seg relativt sterkt på en fantasy-verden kreert av den mannlige hovedsangeren, Joni Koskinen. Debutalbumet til Kivimetsän Druidi, Shadowheart, kom i 2008, og albumet Betrayal, Justice, Revenge er deres oppfølger til dette.

Kivimetsän Druidis musikk er typisk folk metal, med en særdeles symfonisk stil. Den kvinnelige hovedsangeren, Leeni-Maria Hovila, har en nesten operalignende sangstil, noe som fører tankene til band som for eksempel Nightwish. I tillegg sper Kivimetsän Druidi på med mannlige vokaler i tradisjonell metal-stil, det vil si mindre melodiøst og med et tyngre uttrykk. Musikken sentreres rundt folkemelodier med sterke symfoniske passasjer.

Albumet Betrayal, Justice, Revenge er relativt mangfoldig i sine uttrykk, men allikevel ikke overraskende på noen måte. Albumet følger i sporene til lignende band som for eksempel Eluveitie og Within Temptation, uten å helt klare å nå opp til samme høyde. Albumets produksjon er ikke dårlig, men noe tørr og gir ikke noe ekstra til lyden. Dog er det musikalske på plass, og for et band som kjører på mye instrumentelle passasjer høres det faktisk ganske bra ut.

Låtene

Første sang og første møte med dette albumet er Lament for the Fallen. Denne sangen forteller en historie på en nokså tilbakeholden og melankolsk måte. Enkle riff gjør sangen lett å følge, og overgangen til neste sang, Aesis Lilim, er relativt uproblematisk. Her kjøres det på med mer energi og et hint av trash metal.

Videre kommer Leeni-Maria i fokus med låten Seawitch and the Sorcerer. Som profesjonell sanger har hun kontroll på låten, men man kan kanskje tenke seg at hun holder igjen noe på vokalen. Her er det rom for enda mer trykk, selv om hun allerede har et solid utgangpunkt. Etter dette roer uttrykket seg litt ned igjen, med en mer tradisjonell folk metal-sound. Her får man igjen en spesielt god overgang mellom sangene Tuoppein’nostelulaulu og Chant of the Winged One, og da får man også vist frem de tekniske kvalitetene til bandets trommis, der sangen går fra rolige og polerte rytmer til skikkelig tekniske partier.

Albumet avsluttes med låten Desolation: White Wolf. Denne avslutningen kombinerer tradisjonelle folkelementer med trash og relativt godt utførte gitarriff, og fungerer nesten som en slags oppsummering av det man har blitt presentert på resten av albumet. Låten fungerer godt som siste låt, og er en fin avslutning.

Oppsummert

Alt i alt høres det kanskje ut som om Kivimetsän Druidi nesten har lagt litt for mye arbeid i dette albumet, og kanskje overarbeidet det noe. Noen ganger kan man si at less is more, og dette hadde nok vært sant for dette albumet. Når det kommer til vokalene er det nok mer å hente, men dette kan være noe som kommer med erfaring – og rett og slett mer guts. Leeni-Maria har talent, men trenger å legge inn litt mer styrke i sin vokal for at sounden virkelig skal treffe der den skal.

Både produksjon og arrangement er godt utført, men låtene klarer likevel ikke helt å treffe oss. Hovedproblemet her er at de ikke ordentlig fester seg i hjernebarken, de er rett og slett litt for enkle å glemme. Dette betyr ikke at musikken er dårlig, men bare at den ikke kanskje er det man velger å sette på hvis man virkelig skal nyte et album. Musikken holder seg klart innenfor sin sjanger, og er man fan av folk metal, vil man absolutt klare å finne låter som er hørbare på dette albumet. Det finnes dog bedre alternativer der ute, dersom man leter etter virkelig god symfonisk metal. Kanskje treffer Kivimetsän Druidi blink med neste album.