Anmeldelse av Lords of the Trident – Death or Sandwich

De fargerike figurene i Lords of the Trident slapp i 2009 sitt første album, «Death or Sandwich». Anført av Fang VonWrathensteins vokal blir vi tatt med til et utopia der roboter har fått festet et grep om samfunnet mens menneskeheten, eller kanskje Lord of the Trident selv, prøver å kjempe imot.

Kvintetten fra Wisconsin, som forøvrig også består av de to gitaristene Asian Metal og Socrates of Shred, bassist Captain Bluddbeard og Korgoth på trommer, starter greit med The Robot’s Revenge. Det første vi hører er en robot-stemme som roper «Revenge!», før vi får en innbydende gitarintro som starter ferden gjennom albumets tolv spor.

Et drøyt halvminutt inn i sangen kommer VonWrathenstein inn med sin vokal. Ved første lytting høres det solid ut, helt til han begynner å dra i gang de høye tonene heavy metal-sjangeren er kjent for. Her når han dessverre ikke helt opp, og det høres tidvis litt påtatt ut, mer som en show-off enn noe annet, men det gir likevel noe dynamikk i det som ellers er en ganske generisk heavy metal-sang. I tillegg virker det som han har valgt å gå høyt på tilfeldige steder, noe som høres en smule underlig ut i det store bildet. Dessverre blir dette en gjenganger gjennom albumet.

Videre utover gir vokalisten rom til resten av bandet å delta i ropende koringer på en eller to stavelser, noe som nesten minner om krigsrop, passende nok, her og der.

Sang nummer tre, Heart in the Fire, har et ballade-preg over seg og tar tempoet litt ned fra de første to sangene, som hadde et høyere tempo. Dessverre trekker VonWrathensteins tilfeldige og halvhjertede metal-skrik og krigsrop-koringen det totale inntrykket litt ned. Tempoet øker igjen med sang fire, Cliffs of Desolation. Her blir vi også servert med det som kan være albumets beste gitarsolo, med klare nikk til Van Halen. Gitaristene Asian Metal og Socrates of Shred får vist hva de er gode for når de komplementerer hverandre i tostemt harmoni.

Den femte sangen, Alone in Cole Hall, byr på et fengende refreng, og kunne vært plukket rett ut fra slutten av 80–tallet. God, harmonisk koring og med en solo som virkelig får trimmet fingrene, hadde du og jeg skulle spilt den. Kanskje har vi albumets beste låt her! Vi glir over til The Road, en sang med et aldri så lite ballade-preg over seg. Her blir vi møtt med temaet om å ikke la seg knekke, og at man må gå sin egen vei fullt ut. Dette er noe vi har hørt en del ganger før, og dessverre virker dette som en sang som er med for å kunne fylle ut albumets spilletid til å komme over timen.

Videre har vi The Barbarian Horde og Terminated. I førstnevnte blir vi servert med lekne doble basstrommer som ville gjort selveste John Bonham stolt! Terminated er kanskje den sangen på albumet som har det aller tydeligste 80–tallspreget over seg. Denne hadde glidd rett inn sammen med band som Ratt og Skid Row.

Sang ni og ti, Rapeshore og Evil Heights, er litt mer i den tyngre og dystre gaten, både når det gjelder sound og tekst. Etter noen dystre minutter blir vi tatt med til Heart of a Lion, nok en sang som handler om mot, noe likt temaet til The Road. Lydmessig kunne denne godt blitt spilt etter Dokkens «Breaking the Chains», hvis den hadde blitt spilt på radio for 30 år siden.

Albumet avsluttes med Street Lights, en ren oppvisning i sjangeren. Her har vi leken gitar, damer og motorsykler innblandet i selvskryt. Man kan vel si at de sparte det beste til slutt!

Alt i alt er dette et godt gjennomført debutalbum. En liten berg-og-dalbane rent musikalsk i starten, men det tar seg kraftig opp utover albumet. Det minner litt om en vennegjeng som er godt samspilt og som har det gøy når de spiller, og det reflekteres i musikken.