Anmeldelse av Seven Thorns – Return to the Past

Seven Thorns er et power metal band fra Danmark, og har vært aktive siden 1998. Siden den gang har bandet gjennomgått flere utskiftninger av medlemmer, og de ga ikke ut sitt første album, Return to the Past, før i 2010. Dette var riktignok en noe sen intro til power metal-miljøet, men Seven Throns kjører likevel på en nokså old-school-sound. I tillegg er det ikke til å unngå å høre innflytelse fra klassisk musikk, uten at bandet på ingen måte kan klassifiseres som et neo-klassisk metal-band.

Klassisk

I motsetning til mange andre utgivelser på slutten av 2000-tallet, har Seven Thorns valgt å unngå innflytelse fra elementer utenfor power metal, som for eksempel progressiv rock eller gothic metal. Her kjøres det rett frem på klassisk power metal, og dette har de jo egentlig også gjort veldig klart med tittelen Return to the Past. Tittelen alene gjør at man allerede gjør seg opp noen forventninger, og tankene går til power metal-storhetene Gamma Ray, Stratovarius og Helloween. Man må også spørre seg hvorvidt det fortsatt er mulig å gjøre noe nytt og substansielt innen denne sjangeren, samtidig som man opprettholder sin musikalske integritet.

Spennende og sterkt

Albumet åpner med låten Liberty, som kjører i gang med høyt tempo og et melodiøst uttrykk. Her får man allerede et bilde av bandmedlemmenes kvalitet, hvor det inkluderes både heftige trommerytmer og sterke gitarer. Med hovedsangerens nokså røffe stemme blir vokalen senterpunktet, og dette gir albumet en sterk start. Gjennomgående hører man sterk innflytelse fra band som Freedom Call, Gamma Ray og Kamelot. En spennende sang er Spread Your Wings, som sender tankene til klassikere som Iron Maiden og Hammerfall. Igjen er sangen bygget opp rundt en sterk vokal, mens mye av lydbildet ellers har en tendens til å bli litt for likt gjennom albumet i sin helhet. Her kan man spesielt nevne rytmegitarene som får en litt for homogen lyd, som eksempel kan man sammenligne låtene Fires and Storms og Countdown. Bedre blir det derimot i Through the Mirror, hvor det bys på noen ganske kule, stakkato gitarriff og en gjennomført keyboard-solo. Dessverre har dette tydeligvis gått på bekostning av teksten, som blir noe forutsigbar og klisjéfylt.

Av de bedre delene av albumet er det verdt å nevne introen til låten Forest Majesty. Dette er faktisk en låt som tidligere har vært utgitt som singel, og den har en spennende og behagelig start som lader opp til et videre sterk sang. Avslutningsvis er det også verdt å nevne tittelsangen, Return to the Past. Selv om låten kanskje ikke avviker sterkt fra resten av albumet, er dette en låt som sparker fra seg, og det med et solid lydbilde. En akustisk gitarsolo er et spennende innslag som gjør at låten allikevel skiller seg litt fra de øvrige låtene.

Konklusjon

Som oppsummering kan man si at albumet Return to the Past godt beskriver hva Seven Thorns driver med. Albumet blir nesten som en lovsang til power metalens glansdager, med en old-school-sound som både føles og høres kjent ut. Det bys nok ikke på så mye nytt innen denne sjangeren her, men det er likevel et album det er verdt å sjekke ut. Lydbildet er lett gjenkjennelig, noe som gjør at det også er fort gjort å komme i rett modus når man hører på dette albumet. For gamle travere er dette et album som godt kan legges til en allerede stor samling, mens det også kan være et enkelt og ukomplisert sted å starte for de som er litt nysgjerrig på og ferske innen denne sjangeren. Med andre ord kommer du nok ikke til å få noen store overraskelser, men det er jo heller ikke alltid man har behov det.