Anmeldelse av Spellbound Dazzle – Unreal Fairy Tales

I 2011 slapp bandet Spellbound Dazzle sitt første, og hittil eneste, album, «Unreal FairyTales». For bandet, som opprinnelig stammer fra Italia og Kroatia, skulle dette vise seg å bli et lite gjennombrudd. Rent musikalsk er bandet kjent for å leke seg med å blande sjangre, noe de får vist klart frem med dette albumet.

Et godt eksempel på dette får vi allerede i albumets to første sanger. Først åpnes det med en serenade på spansk gitar som ville vippet selve Zorro av pinnen! Videre blir vi elegant ført videre til den første sangen, «Goodbye My Love». Denne starter tøft og røft som de fleste heavy metal-sanger gjør. Etter en liten intro kommer vokalen inn, og plutselig kan det virke som at en bryter har blitt slått på, for plutselig hører vi på en sviske av en ballade som hadde send Ronan Keating hjem i skam. Før du vet ordet av det, er bryteren igjen fiklet med, og vi er tilbake til heavy metal-sangen vi ble introdusert til bare et øyeblikk tidligere. Slik veksles det mellom det tyngre og det rolige lydbildet gjennom hele sangen.

Det er akkurat dette Spellbound Dazzle har satt som sin nisje, og neste sang, «Foolin’ of Each Other» er heller ikke en som kommer til å gå i glemmeboka med det første. Her blir vi møtt med en solid intro som kunne vært tatt rett fra 70-tallet, bortsett fra at disse gutta har valgt å kjøre på med litt mer vreng på gitarriffene. Senere i sangen kommer et solid flashback til 80-tallet når de serverer en synth-solo helt på høyde med Marillions Mark Kelly. Passende nok avsluttes sangen med et blytungt parti.

Med metal som grunnlag hører vi mikser i alt fra tunge, «groovy» riff som i det neste sekund er folkemusikk i vals-takt. I «W.I.T.M» blir vi møtt med en tung intro etterfulgt av fengende vokal, som forøvrig er en smule humoristisk, og man kan muligens forstå hvorfor akkurat denne sangtittelen har blitt forkortet. Med litt vreng på vokalen og seige riff er det ingen tvil om at denne sangen er litt på den tyngre siden. Når det er tid for gitarsoloen tar dog sangen en noe uventet vending, eller kanskje jeg skal si ventet med tanke på at dette faktisk er Spellbound Dazzle, og vi får en typisk heavy metal-solo med en rytmegitar som spiller i typisk funk-stil. Sangen avsluttes musikal-aktig med et solid nikk mot «Phantom of the Opera».

En av de mest interessante låtene på dette albumet finner vi mot slutten i sangen «Ruska». Denne bryter litt med resten av sounden på albumet, da denne nesten kan kalles en danselåt. Den starter litt som øst-europeisk folkemusikk med litt futt i, à la Gogol Bordello, før den brått glir over i et à kapella-parti som kan minne veldig om Everly Brothers’ slager «All I Have To Do Is Dream», før vi igjen er tilbake.

Allerede ved å se på coveret kan man få et lite innblikk i hva man er på vei til å høre på. På den ene siden av coveret har vi Beelzebubs gode venn i sitt element, mens på den andre siden ser vi en mann omringet av himmel og skyer. I midten er det en flislagt gang, og det er nok akkurat der dette albumet befinner seg: Midt mellom alle verdener!

Albumet avsluttes elegant med spanske gitarer, synkopert basstromme og en tverrfløyte i spissen, før det hele glir over i en noe mer orkestral lyd, men fortsatt stemningsfullt, en slags «tusen takk for følget»! En ting kan definitivt sies, og det er at Spellbound Dazzle lever opp til navnet sitt. Man blir trollbundet og forbløffet!