Anmeldelse av Tonic Breed – On the Brink of Destruction

Tonic Breed er et heavy metal-band fra Sarpsborg, og de har vært aktive i miljøet siden 2006, dog da under navnet Roadkill. Bandet trekker helt tydelig inspirasjon fra storheter som blant andre Metallica, Pantera og Slayer.

Produserte uten plateselskap

Debutalbumet On the Brink of Destruction ble spilt inn i Fredrikstad uten plateselskap, og ble offisielt lansert i november 2010. Til tross for at bandet ikke har platekontrakt, har de klart å levere et album som er godt gjennomført, med god produksjon og et godt lydbilde. Til tross for at bandet normalt sett klassifiseres som heavy metal er det også mulig å trekke inn både trash og progressiv melodiøs hard rock. Akkurat hvor man skal plassere bandet er kanskje ikke så viktig, men det gir et lite innblikk i hva man kan forvente av albumets generelle sound. Til tross for klare likhetstrekk med nevnte store band som Metallica og Slayer, har Tonic Breed klart å få frem et fresht og noe annerledes uttrykk, noe som er med på å gjøre albumet spennende gjør at det skiller seg litt ut fra mengden i en sjanger hvor det produseres mye musikk.

Vokal og lydbilde

Når det kommer til kvaliteten på musikken, er det noe uenighet om hvorvidt hovedsanger Patrik Svendsen har de kvalitetene som trengs for å løfte låtene helt til topps, men det er nok mer en smakssak enn noe annet. Svendsen har blitt sammenlignet med en ung James Hetfield, noe som ikke er helt utenfor da de to har relativt like vokalstiler. Kritikken kommer nok i forhold til det faktum at vokalen kan bli noe flat, faktisk på lik linje med Hetfield. Problemet med en flat vokal er at den i visse tilfeller kan være med på å drukne resten av det musikalske lydbildet, men dette er igjen kanskje mest en smakssak. Litt vokaltrening kunne kanskje vært på sin plass, rett og slett for å heve den generelle kvaliteten på bandets lydbilde.

Når det kommer til resten av bandet får de vist frem gode tekniske ferdigheter på dette albumet. Gitaristen Anders Bekken leverer høykvalitets riff og noen stilige soloer, godt akkompagnert av bassist Rudi Golimo Olsen. Gjennomførte og godt planlagte temposkifter dras i land trygt og sikkert av trommis Daniel Pettersen.

On the Brink of Destruction leverer en god blanding av ulike stiler, som gjør albumet både interessant og unikt. Sounden er absolutt grunnet i tidlig trash, men har et melodiøst element som løfter lydbildet og gjør det mer komplekst og lettere å nyte.

Låtene

En låt som godt fremhever alle disse kvalitetene er Oblivion. Her bys det på flere ulike melodiøse overganger, som gjør låten interessant og catchy – rett og slett en låt man gjerne hører på igjen og igjen. Tittellåten On the Brink of Destruction er en skikkelig 80-tallslåt, som uten tvil minner mye om tidlig (og bra) Metallica. Åpningen av albumet, med låten The Wait is Over er også av høy kvalitet, og her går tankene kanskje mer i retning av Megadeath. Låten har en rolig intro, som bygger seg opp og virkelig gasser på når man kommer litt lengre ut i låten.

Oppsummert

Alt i alt er dette et album som ikke egentlig bryter så mange barrierer, og som til tross for et interessant uttrykk og miksing av stiler fortsatt blir liggende som en litt klassisk opplevelse av metal/hard rock. Her er det rom for utvikling, og bandet kan med fordel prøve å meisle seg ut sin egen lille nisje for å gjøre musikken enda et hakk mer spennende for lytterne. Musikken er dog gjennomført og holder generelt høy kvalitet, så det mangler egentlig bare på kreativiteten her.